Spillanmeldelse: Tomb Raider (2013)

Lara Croft er en av de store action-adventure personlighetene som de fleste gamere kjenner til. Hun har vært hovedperson i mer enn 10-spill samt, to filmer.  Tomb Raider (2013) er en reboot og en prequel i serien. Her møter vi en ung Lara Croft som nettopp har blitt ferdigutdannet som arkeolog. Hun og mannskapet (bestevenninnen Samantha ''Sam'' Nishimura, ekspedisjonsleder Dr. James Whitman, en venn av Croft-familien ved navn Conrad Roth og Joslyn Reyes, Jonah Miava, "Grim" og Alex). på skipet Endurance forliser på øya Yamatai i Dragens Triangel utenfor Japan. På øya opplever Lara voldsom natur, de sinnssyke beboerne på øya og en eldgammel guddommelig kraft. Nå må Lara stille seg selv dette spørsmålet: Hva er hun villig til å gjøre for å overleve?

Spillet starter ombord på Endurance. Mannskapet leter etter Yamatai. Lara mener at de skal lete i Dragens Triangel, men Dr. James Whitman mener ikke det samme. Så forliser båten på grunn av en fryktelig storm. De har kommet inn i et av de farligste områdene på planeten, stedet Lara ville dra til, Dragens Triangel. Når Lara skyller opp på stranden vet hun ikke hvor hun befinner seg. Etter hvert blir det klart at hun nå er på Yamatai, selve målet med ekspedisjonen.

Med en gang du er ferdig med introduksjonen (en 60-minutters blanding av set pieces og opplæring) blir du sluppet ut i Sol-Dronningens verden, hvor hver time er en kamp for å overleve. Spilleren blir utstyrt med en pil-og bue og får i begynnelsen muligheten til å ta livet av diverse dyr i skogen for å skaffe mat. Man lærer også raskt at det er lurt å sette opp base camps der det er mulig.

I landskapene på Yamatai kan du finne nytt utstyr som kommer godt med utover i spillet. Våpnene du har er pil-og bue, hagle, pistol og rifle. Alle har forskjellige oppgraderinger du kan kjøpe med salvage som du får i spillet. Du kan også oppgradere Laras ferdigheter med Skill Points. Du kan også finne mange gjemte objekter, journaler og challenge tombs rundt omkring. Finner du ikke alt i  selve spillet, kan du reise tilbake til steder du har vært før for å finkjemme området.  

A survivor is born. En ting jeg elsker i spill er bra character development. Dette er noe Tomb Raider (2013) ikke mangler! Lara Croft er, i begynnelsen, en akademiker som gråter når hun må ta sitt første liv. I slutten er hun åpen for overnaturlige krefter og dreper gjerne. Å se transformasjonen fra skjelvende offer til kald drapsmaskin som gjør det hun må for å overleve. 

Tomb Raider (2013) er et eventyr fra start til slutt. Jeg opplevde bare en bug, og det var at en zip-line jeg hadde satt ned ble "usynlig". Alt ble ok da jeg lastet inn spillet på nytt. Noen minuser er kanskje at det ble litt for mye skyting i lengden. På visse steder var det vanvittige mengder med fiender. Kontrollene i spillet var greie, spillet var utrolig pent å se på og det var sykt morsomt. 

Spillet er utviklet av Crystal Dynamics og publisert av Square Enix.

Dommen:
+Utrolig pent
+Character development
+Bra gjennomført fight system
+Aldri kjedelig
-Litt mye skyting
-Kjedelig multiplayer

9/10

Anbefaling: BATES MOTEL

Her kommer en anbefaling til alle som er fans av den klassiske Hitchcock filmen "Psycho". Bates Motel utforsker unge Norman Bates sinn i en viktig periode av hans ungdomstid. TV-serien skal gi oss en forklaring på hvorfor Norman ble som han ble. 

Serien åpner med at Norman Bates finner sin far, død. For å få en ''ny start'' flytter 17-år gamle Norman og moren Norma til Oregon, og overtar et gammelt motell. Moren er veldig beskyttende ovenfor sønnen og nekter han blant annet å gå ut med vennene sine. Vel, boys will be boys og Norman sniker seg ut. Mens han er ute kommer den alkoholiserte eks. motell-eieren og bryter seg inn i huset. Han begynner å voldta henne, men Norman kommer hjem og hjelper moren sin. Moren, som er i sjokk, dreper mannen. De to gjemmer liket, men ikke før Norman finner ei skissebok med bilder av kvinner som blir torturert og drept. 

Bates Motel er en interessant vri på Hitchcock klassikeren, en av tidenes mest betydningsfulle horror filmer. Vi møter Norman Bates, en elskverdig guttunge, men et temmelig nært forhold til moren. Utover i serien får Norman mange overraskelser og han står ovenfor kolossale prøvelser. Ikke rart han endte opp som han gjorde.

Det eneste som små-irriterer meg litt er at handlingen er satt i det 21. århundre, men jeg tror jeg kommer over det.
Jeg gleder meg til å se hvordan dette programmet utvikler seg, og om det lever opp til Psycho. 

Musikk anmeldelse: VERDEN ER ENKEL

Artist: Honningbarna
Tittel: Verden er enkel
År: 2013
Plateselskap: EMI Norge
Produsent(er): Edvard Haraldsen Valberg, Pelle Gunnerfeldt

Norge har en rik historie når det kommer til punk rock og post-punk. De norske pønkrock bandene har kommet og gått, men vi kommer alltid til å ha skatter som Wannskrækk, Brutal Kuk og Ronny Pøbel. Honningbarna er et av de bandene som fører norsk pønk arv videre. Med aggressive rop på Kristiansand-dialekt og raske gitarer vræler de strofe på strofe om hva som er galt med landet vårt (og verden generelt). I 2011 gav de ut debutt plata La Alarmane Gå. Plata vant rock-kategorien under Spellemannsprisen. Etter det har de både spilt på Øyafestivalen og under TV-aksjonen. Nå er de tilbake med plate nummer to, og de leverer sakene.
Korte, raske pønkrock låter har alltid vært en av mine svakheter. Derfor forelsket jeg meg i Kristiansand-bandet Honningbarna. De leverer politisk pønkrock i høg klasse. Ikke bare vant de Årets Urørt i 2011, men også den prestisjetunge rock-kategorien under Spellemannsprisen samme år. På plata La Alarmane Gå gav de oss pønk bygd opp som en blanding av Kaizers Orchestra og Turboneger. De har beholdt mye av denne musikkstilen på Verden er Enkel. De har fortsatt mye på hjertet, ungdommelig energi og de er rappkjeftede som aldri før. 

"Dødtid" er en rask og aggressiv åpning som fanger lytternes oppmerksomhet. Gitaren er trollbindene og refrenget er fengende. Aggressiviteten kommer overrumplende og får enhver pønk fan til å smile fra øre til øre. Den går raskt over til "Ikke la deg rive med" som er enda en rask låt. Denne er derimot en mye kortere låt og ligner litt på noen av Anti-Flags kortere låter (f.eks "Resist" og "You Are Fired (Take This Job)"). 

Et interessant spor er "God jul, Jesus". Låta åpner med ei lita jente som synger en bursdagssang til Jesus. Låta handler om hysteriet rundt jula og at høytiden nå handler om å kjøpe dyre gaver og  ha huset fult av overpriset julepynt. Her viser Honningbarna sin melodiøse side. Det samme gjør de på førstesingelen "Fuck kunst (dans dans)". Begge disse låtene er hardtslående med fengende riff.  
"Offerdans" er en av de beste låtene på plata. Allerede første gang jeg hørte den sang jeg med på delen "Se som de daler, se som de flyr" og "demokratiets offerdans". Låta er tung med raske gitarer og en fin blanding av Edvard Valbergs skrikende vokaler og bandets melodiøse bakgrunnsvokaler.

Verden er enkel lever ikke opp til La Alarmane Gå, men plata er på ingen måte dårlig. Her og der finner vi svakere spor, men de fleste holder et ganske høyt nivå. Det som mangler på denne plata er at ikke så mange av sangene står ut fra resten. De som gjør det er derimot fantastiske pønk låter. 

Beste låter:
1. Offerdans
2. Dødtid
3. God jul, Jesus

6,5/10

Musikk anmeldelse: PARAMORE

Artist navn: Paramore
Tittel: Paramore
År: 2013
Plateselskap: Fueled By Ramen
Produsent: Justin Medal-Johnsen

Paramore har siden deres første utgivelse ("All We Know Is Falling" i 2005) blitt et av verdens mest anerkjente pop-punk band. Siden den tiden har bandet gjennomgått mye. Medlemmene har kommet seg helskinnet gjennom puberteten og både musikk og låtskriving har modnet. De har fått flere og flere tilhengere, utgitt tre kritikerroste plater og turnert verden over. Likevel har de siste årene vært en mørk periode for bandet. De mistet to av de originale medlemmene (Josh og Zac Farro) i en ganske stor krangel. En lang tid var bandets framtid uklar. I 2011 kunne fans puste lettet ut da det ble klart at de hadde begynt å skrive et nytt album. 

Når band mister medlemmer bærer de som oftest preg av det. Zac og Josh Farro hadde vært paramore medlemmer siden starten. De var med å skrive og komponere de første låtene deres, de som la grunnlaget for den store suksessen. Da er det ikke rart at deres selvtitulerte album har en helt ny sound. Vi får høre en side av Paramore som aldri har kommet fram før. Dette er både interessant og skremmende. På mange måter avgjør dette albumet Paramores framtid. Både musikalsk og tekstmessig. 

Paramore åpner friskt med "Fast In My Car". Allerede nå skjønner vi at dette albumet er noe helt annerledes fra Tennessee bandet. Likevel kan sporet høres litt for ''pop-ifisert'' ut. Selv om den helt klart hører til i sjangeren pop punk har den litt for mange power pop elementer for at purister liker den noe spesielt. Teksten er ganske bra skrevet og jeg liker hvordan budskapet kommer fram. "We're driving fast in my car, we've got our riot gear on but we just want to have fun". Låta handler altså om å glemme alle bekymringer og plikter for å ha det gøy. 

Første singel fra Paramore heter "Now". Jeg skjønner godt hvorfor de valgte akkurat denne sangen. Den er i bunn og grunn den låta som minner mest om "Gamle-Paramore". Den høres også mer ut som låtene fra Singles Club EP-en deres. Låta har fått strålende kritikk og har blitt sammenlignet med Blink-182s nye sanger. Likevel har mange av Paramores eldre sanger et mye høyere nivå.
Den andre singelen heter "Still Into You". Denne sangen er absolutt en av de mest pop inspirerte låtene på albumet. 

Selv om plata har mange pop-elementer så har den en god del sanger som minner om låter fra tidligere album. "Part II" er for eksempel oppfølgeren til "Let the Flames Begin" (Riot! fra 2007). Vokalist Hayley Williams har sagt at de elsket å spille "Let the Flames Begin" live. Derfor lagde de "Part II". Den har noen av opphavets karakteristiske trekk (som "oh glory" linjen). "Anklebiters" og "Proof" er også ganske like låter fra Riot!. Den første av disse to er en skikkelig glad- pop-punk låt. Etter min mening er Hayleys vokal best på denne sangen. Den har også litt av den samme rytmen som mange Fall Out Boy sanger. "Proof" har også en tekst som er skrevet ganske likt tekstene fra Riot! æraen. 

På denne plata eksperimentere de mye med forskjellige elementer. En av disse låtene er "Ain't It Fun". Som i tillegg til å være en sterk alternativ rock låt, har en skikkelig 80-talls følelse til den. Du finner både pop-punk, 80-talls pop og typisk "black-church" gospel. De forskjellige sjangrene smelter sammen og lager en bra mix. I andre sanger bruker de mye synth og får med andre elektriske virkemidler i musikken. De har også noen rolige sanger. "Hate To Se Your Heart Break" og "Daydreaming" er begge veldig rolige og følelsesladde. Sistnevnte er bygd opp litt som "When It Rains" (fra Riot!) i versene. 

På denne plata viser Paramore at de ikke er redde for å prøve nye vrier på musikken. Selv om de har hatt mye motstand i det siste så klarer de å levere en vel gjennomført plate med mange gode låter. Dessverre blir det litt for "pop-ifisert" i lengden. 

Beste låter:
1. Now
2. Anklebiters
3. Ain't It Fun

6/10

Welcome to the madhouse

God morgen (ettermiddag) alle sammen. Jeg starter denne bloggen med å presentere meg selv. Mitt navn er Victoria, ei 15 år gammel jente fra Midtnorge som er glad i å skrive. På denne bloggen skal jeg dele interessene mine. Dere kommer til å få lese film, musikk, spill og bok relaterte innlegg. Jeg er på ingen måte en RosaBlogger og har ingen interesse i å dele mitt privatliv (tro meg, livet mitt er kjedelig!). På denne bloggen skal jeg også skrive litt om samlingene mine. Jeg samler på DVD-er, Blu-Ray-er, bøker, cd-er, spill- og filmfigurer, og spill.
Å blogge er noe jeg har prøvd meg på et par ganger før. Det har alltid endt med at jeg har gått lei. Nå skal prøve å skrive regelmessig. Så kanskje, bare kanskje, klarer jeg å holde denne bloggen i gang.

Legger bare til en av favorittsangene mine helt på slutten. The Phoenix fra Fall Out Boys kommende album. Sangen anbefales på det sterkeste! 



Snakkes senere! :)